Feil briller, riktig overvåking

Regjeringen har oppdaget en ny trussel mot privatlivet: briller som ser ut som briller. De har kamera, mikrofon og kunstig intelligens, og kan gjøre omtrent det samme som telefonen halve landet allerede peker mot deg på bussen.

Men forskjellen er enorm. Telefonen holdes i hånden, vårt nasjonale frikort for å filme fremmede. Brillene sitter i ansiktet, og ansiktet er som kjent et uregulert område med svært dårlig dekning i lovverket.

Digitaliserings- og forvaltningsminister Torgeir Micaelsen vil derfor ha et midlertidig forbud mot AI-briller på utvalgte steder. Han frykter at folk kan bli fotografert, filmet eller tatt lydopptak av uten å vite det. En fornuftig bekymring som nå, etter mange år med mobilkameraer, endelig har fått riktig innfatning.

Teknologi med feil plassering

Den norske hovedregelen blir tilsynelatende slik: Hvis noen stirrer på deg gjennom et kamera på neseryggen, må staten gripe inn. Hvis samme person løfter en telefon, følger deg med linsen og later som vedkommende filmer en fontene, er dette en helt vanlig tirsdag.

Slik regulerer Norge fremtiden. Først kommer teknologien. Så kommer panikken. Deretter kommer det midlertidige forbudet, før en ekspertgruppe settes ned for å finne ut hva alle nettopp forbød.

Gruppen skal gi råd om en varig nasjonal regulering. Arbeidet med å opprette den er allerede i gang. Det betyr antakelig at noen har laget et dokument kalt «Mandatendelignyversjon4», og at fremtiden nå er trygg i en innboks.

Forbudet er tenkt brukt der allmennheten ferdes, rundt barn og på steder der personvernet er særlig viktig. Universiteter, høyskoler og andre utdanningsinstitusjoner kan også omfattes. Studenter kan dermed fortsatt bruke kunstig intelligens til å produsere en tekst de ikke har skrevet, men kanskje ikke ha den sittende på nesen mens det skjer. Akademisk redelighet handler tross alt først og fremst om møblering.

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun har bedt kommunene forby AI-briller i skolene. SV ønsker salgsstopp fram til reguleringene er klare, mens Senterpartiet vil ha forbud rundt barn. Norsk politikk har altså oppnådd bred enighet om én ting: Når ingen helt vet hva man skal gjøre, bør man gjøre det ulovlig mens man diskuterer saken.

Et forbud med vedlegg

Bekymringen er reell. Kameraer og mikrofoner som omgivelsene ikke legger merke til, gjør det vanskelig å vite når man blir registrert. Datatilsynet har bedt Stortinget vurdere salgsstans fram til et regelverk finnes. DNB frykter at kundeinformasjon og fortrolige samtaler kan fanges opp, og Equinor har pekt på risiko for informasjonssikkerhet og arbeidsmiljø.

Problemet er at regjeringen må forklare hvorfor ett diskret opptaksverktøy er prinsipielt verre enn det diskrete opptaksverktøyet alle allerede eier. Hvis problemet er skjulte opptak, bør reglene handle om skjulte opptak. Hvis problemet er kunstig intelligens, bør de handle om hva teknologien faktisk gjør. Hvis problemet er at kameraet har flyttet seg fra håndflaten til tinningen, har vi ikke laget personvernpolitikk. Vi har laget en kleskode for overvåking.

Det skal naturligvis finnes unntak for sårbare grupper og samfunnsnyttig bruk. Dermed får vi den perfekte norske løsningen: et midlertidig forbud med unntak, veileder, søknadsskjema, tolkningsuttalelse og en nettside som svarer på alt bortsett fra spørsmålet du har.

Micaelsen velger en annen kurs enn forgjengeren Karianne Tung, som ønsket strengere regler, men ikke forbud. Det viser hvor raskt norsk digitaliseringspolitikk beveger seg. På kort tid har vi gått fra «regulere» til «forby midlertidig», uten å kaste bort tid på et ferdig regelverk.

Kanskje ekspertgruppen til slutt foreslår kloke, teknologinøytrale regler. Inntil da er beskjeden enkel: Ikke film mennesker uten at de vet det. Men hvis du absolutt må, bør du følge norsk skikk og bruk: Hold kameraet godt synlig i hånden, løft albuen og se ut som om privatlivet deres bare kom i veien for bildet ditt.

Kildegrunnlag: VG