Nå med EØS-godkjent voff
Det er på tide å rydde opp i et gammeldags skille i samfunnet: forestillingen om at mat for mennesker og mat for hunder nødvendigvis må holdes adskilt. I Lillesand har et slakteri ifølge Mattilsynet solgt hundemat merket som menneskemat, og dermed gitt oss den typen innovasjon som oppstår når etiketter får mer makt enn innholdet.
Produktene det gjelder, var mage fra lam og storfe. Det er i seg selv ikke oppsiktsvekkende. Oppsiktsvekkende er det Mattilsynet slo fast etter kontrollen: Produktene var håndtert under uhygieniske forhold, i et område med forurensning, kunne inneholde sykdomsfremkallende mikroorganismer og kunne derfor ikke omsettes som menneskemat på grunn av helsefare. Altså ikke «spennende råvare», men ganske konkret «nei».
Likevel hadde varene Efta-merking, som bare mat ment for mennesker skal ha. De var også merket «halal». Her ser vi den moderne markedsøkonomien i sin reneste form: Hvis du bare setter nok offisielle ord og symboler på en pakke, slutter folk å spørre hva som faktisk er oppi den. Da er det ikke lenger mage fra et forurenset område. Da er det et premiumprodukt med internasjonalt potensial.
Slakteriets forklaring er også et lite stykke norsk samtidslyrikk. De var ikke klar over at slik merking ikke kunne brukes på produkter ment som hundemat. Det er den typen setning som oppsummerer et helt næringsliv: Alt virker lov helt til noen fra Mattilsynet dukker opp og leser etiketten høyt.
At magene kom fra halalslaktede dyr, ble i slakteriets system nok til at også hundematen fikk halal-merke. Det er nesten rørende. Ikke fordi logikken holder, men fordi den avslører vår tids sterkeste tro: Hvis noe havner i et datasystem, må det jo være sant. Feilmerking er ikke lenger feil, bare automatisering.
Et lite forbrukerråd i tiden
Hvordan vet du egentlig om noe er mat for mennesker? Tydeligvis ikke ved å se på merkingen alene. Efta-stempel og halal er i denne saken mindre tegn på trygg mat enn på hvor lett autoritet kan trykkes på plast.
Hvis en vare omtales som helt grei i teorien, men samtidig er håndtert under uhygieniske forhold i et område med forurensning, er det et hint. Ikke et gourmet-hint. Mer et «legg den fra deg og gå rolig videre»-hint. Men i et marked der emballasje er blitt viktigere enn innhold, er det kanskje urimelig å forvente at folk skal la seg distrahere av noe så gammeldags som helsefare.
Det mest fascinerende med slike saker er hvor smidig ansvaret fordeler seg. Ingen mente noe galt. Ingen visste helt. Merkingen bare oppsto, som dugg på et jorde eller konsulenter i et offentlig prosjekt. Produktet vandret fra hund til menneske fordi systemet sa det, og systemet sa det fordi noen en gang hadde krysset av i riktig eller feil boks.
Mattilsynet får dermed den klassiske rollen som den siste voksne i rommet. Mens markedet driver med kreativ kategoriutvisking, kommer staten inn og sier nei, dette er faktisk ikke for mennesker. Det er nesten sjarmerende gammeldags. Som om noen fortsatt tror at «menneskemat» bør bety noe mer enn «ser passe offisielt ut på etiketten».
Etter kontrollen har slakteriet søkt om ny godkjenning. Selvfølgelig har de det. I Norge er ingen skandale komplett før den er omgjort til en søknadsprosess. Kanskje er det også sakens mest presise bilde på vår tid: Når forskjellen mellom hundemat og menneskemat blir uklar, er det ikke fordi standardene er blitt høyere. Det er fordi etikettene er blitt flinkere.
Så neste gang du står i butikken og ser på en vare med forseggjort design, høytidelig stempel og lovnader om kvalitet, husk denne enkle regelen: Hvis hele tryggheten sitter i klistremerket, er du ikke kunde. Du er bare neste art som testes.
Kildegrunnlag: VG